Nyhetsbrev oktober

Jeg heter Folke Myrvang, har akkurat fylt 60 år og har vært pistolskytter siden februar 1976. Min interesse for det som den gangen ble kalt stridsskyting var allerede vekket siden bladet Våpen, jakt, skyting hadde hatt en stor artikkel om denne spennende skyteformen året før.

På telttur til feltstevne på Lillehammer høsten 1977.

Sommeren 1976 var det VM i Stridsskyting i Østerrike og der ble det storeslem for de norske skytterne. Vi fikk verdensmester, sølvmedalje i lag og fem skyttere blant de ti beste! IPSC som organisasjon hadde blitt stiftet bare noen måneder tidligere. Verdensmesteren het Jan Foss og han var en kjent person fra feltskytingen på Løvenskioldbanen allerede. At interessen ble forsterket av dette var vel ikke så rart. Siden jeg var svært ung på denne tiden og det ikke var noe som het juniorklasse eller rekrutteringsarbeid i den nye skyteformen så tok det en stund før jeg kom meg inn i dette miljøet for alvor.

I perioden 1976-1981 så skjøt jeg mye felt. Først med kaliber .22 som man kunne bruke som junior, men ganske raskt var det en SIG P210-6 som ble mitt våpen og jeg skjøt meg opp i klasse A i løpet av kort tid. Spesialfelt var en skytegren som var nær beslektet med stridsskytingen og disse stevnene hadde vært stridsskytingens spede begynnelse i Norge. I spesialfelten gjorde jeg det ganske bra og våren 1981 følte jeg meg klar til å bli stridsskytter!

Opptaksprøve i Stridsskytterligaen 15.3.1981

For å bli medlem i Stridsskytterligaen måtte man fra før av være pistolskytter. Norges Forbund for Praktisk Skyting, som skulle omfatte både Stridsskyting og Metallsilhuett, var startet i 1979 og man måtte være medlem av SSL og derved i NFPS. Det var allerede en dreining mot å kalle det vi drev med for Praktisk Skyting, men navnet Stridsskyting hang ved i hvert fall i 10 år til og noen av oss slumper til å bruke det navnet fortsatt. 15de mars 1981 stilte jeg på Løvenskioldbanen med en .45 Colt Series 70 som jeg hadde gjort noen små modifikasjoner på. Beavertail, bedre sikter og et Bar Sto løp var satt inn. Løpet kom rett i postkassa når man sendte 60$ til Irv Stone i USA. Vel fremme på banen måtte man gå igjennom en opptaksprøve. Det var ikke så voldsomt, man trakk og skjøt på en skive på kort hold et par ganger under kommando. Så var det et magasinbytte og så fikk man beskjed om å vente på sensorenes avgjørelse. De tre som var mine sensorer var Vidar Nakling, Arnfinn Andersen og Kjell Olaussen. Det gikk bra og jeg fikk skyte dagens stevne, som var tilsvarende det vi kaller Level 2 i dag, altså ikke et klubbstevne, men et åpent stevne. Det var 48 skyttere med og jeg havnet, skuffende nok, på 11te plass. Det syntes jeg var fortærende, men det var lite å gjøre med. Vi skjøt El Presidente to ganger og så skjøt vi en øvelse til som het «Dead & Easy» som jeg mener hadde to posisjoner og 12-15 skudd. (At jeg ikke husker så mye av den er ikke så rart. Jeg husker sjelden stagene jeg skjøt på formiddagen når kvelden kommer hvis de ikke er filmet).

Steel Challenge VM i California 1987

Opp igjennom 80-tallet var jeg en sporadisk stridsskytter. Jeg deltok når det passet og satset ikke så hardt som jeg egentlig hadde tenkt. Det var mange andre interesser, musikk og konserter og etter hvert våpensamling som stjal tid og oppmerksomhet fra skyting. Jeg skjøt det meste, felt, magnumfelt, spesialfelt og litt stridsskyting.

Vintercup 1990-91 i Ibsen parkeringshus i Oslo

Imidlertid fikk jeg da med meg noe. Jeg var på 3dje (tror jeg) plass i Second Chance bowling skytingen på Løvenskiold i 1984. Jeg reiste og skjøt Steel Challenge og Bianchi Cup i USA i 1987 (Da jeg hadde gjort «load and make ready» på Steel i California etter å ha reist dit helt alene 23 år gammel, så slo det meg «rart man ikke er nervøs» og så fikk jeg en skjelving i venstre ben som nesten dro meg ut av boksen!). Året etter ble et bra skyteår. Det hadde kommet i gang rifleskyting i NFPS med andre NM i Stavanger. Storm Krogh og jeg reiste bort og jeg vant med Storm på 3dje tror jeg. Sverre Idland kom på andre plass, men han skulle dominere rifleskytingen i mange år fremover. Vi fikk med oss Knut Tveit fra Kragerø og stilte lag for «Østlandet» og der fikk vi andre plass. Jeg hadde aldri skutt noe riflestevne av denne typen før, men jeg hadde en Mini 14 med et 40-skudds magasin og en 3-10x billig japsekikkert som gjorde nytta. Selvfølgelig klarte jeg aldri å gjenskape denne suksessen. Jeg var nær ved året etter, men rifleskytingen ble fort spesialisert og noe man måtte trene veldig på om man skulle henge med. Det var jeg ikke motivert for enda. I 88 og 89 var jeg også på den originale Second Chance skytingen i Michigan. Det var en opplevelse jeg aldri glemmer. med Richard Davis i tårnet hvor han sjikanerte skytterne og startet oss med .38 blanks!

Soldier of Fortune 3-Gun match I Las Vegas 1994

I 1991 reiste jeg sammen med samboer Tove til USA igjen og denne gangen var det Las Vegas og Soldier of Fortune magazine sin Three Gun Match som var hovedmålet. Matchen var «Tactical» som betød at man måtte gjøre alle ildhåndgrep etc i dekning, og den var «semi-surprise». Vi fikk en pakke med tegninger på oppstartsmøtet og så var det bare å møte på banen. Ingen walk-through, bare å lade opp og skyte med pistol, hagle og rifle. Matchen hadde stort sett kun fallende stålmål, noe jeg likte veldig godt. Jeg ble «Top foreign shooter» og vant blant annet en Glock 19. SOF Convention var samtidig i Vegas og det var et sirkus uten like med gunshow, skikkelige leiesoldater og wannabees. I en bar hvor de ordentlige hardingene holdt til så hadde de beinprotesen til en eks-kollega som ikke trengte den mer. Den var full av øl og skulle du sitte der, så måtte du donere til familien hans og drikke av protesen. Da ble det ikke så bra stemning hos fruen, men ølet var kaldt, det!

Svensk Mesterskap i 3-Gun hvor jeg fikk sølv.

Omtrent på denne tiden begynte jeg å skyte for NOP. Der var det en liten «praktisk gruppe» Morten Kløv og jeg skjøt en del sammen med Geir Wollmann og Roger Jensen på denne tiden. Morten bodde nesten på banen og trente vanvittig mye. Han ble raskt god og la grunnlaget for den toppskytteren han etter hvert ble. Øvelse gjør mester. Jeg trente også en del sammen med han og vi dro på noen stevner sammen også. Jeg var tilbake på SOF 3Gun i 1993 og 1994, men hadde fått nyss om en event i USA som for meg overgikk det meste.

Prøveskyting av GE Minigun på Knob Creek

Under et 3-Gun stevne i Sverige, SM 1995 hvor Morten, Geir, Roger og jeg kjørte sammen så ble jeg nr 2. Dette ble det siste store stevnet mitt på mange år. Jeg fortalte gutta om Knob Creek machine gun shoot and show som hvert år fant sted to ganger utenfor Louisville, KY i USA. Roger og Morten tente på ideen og i oktober reiste vi sammen dit. Det var for meg som å komme til himmelen på julaften med bursdag samtidig. Masse skyting, sidematcher med pistol og andre våpen, men også et gun show som spesialiserte seg på automatvåpen og tilbehør. Jeg var hektet og i 25 år reiste jeg dit to ganger i året. I tillegg realiserte jeg å skrive bøker om tyske og norske maskingeværer og mitraljøser, så skyting utover klubbstevner i NOP og HVPF ble lagt på hylla i mange år. Det eneste unntaket var militært NM i Pistol som jeg var med på fra 1988 til 2003 eller så.

Laggull på Militært NM 1994
Steel Challenge på Løvenskiold 2011

Vi spoler raskt frem til 2011 og det første NM i Steel Challenge på Løvenskiold. Etter noen treningsrunder med Glock sammen med Sondre Nervold, så innså jeg at jeg var litt rusten for å si det pent. Allikevel var spiren for å skyte mer sådd og jeg begynte så smått å trene Steel jevnlig. Det ene førte til det andre, jeg begynte å skyte IPSC i NOP med de andre og så var jeg plutselig i gang med et hardere treningsregime enn noen gang tidligere.

Dead Wolf 2014

Mye hadde forandret seg. Da jeg skjøt på 80-tallet var det stort sett ferdig tygde øvelser som gjaldt. Man trengte ikke å være taktisk god for å skyte godt. Det å løpe bakover uten å peke seg ut krevet en del trening på egen hånd, men jeg fikk til det også. Hastigheten hadde det skjedd mye med. Nå var de beste som virvelvinder igjennom stagene og til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle klare å henge på.

De siste 10 årene har jeg trent jevnere og mer målbevisst enn noen gang på skyting. Ønsket om å bli god har vært der, men også et ønske om å holde seg litt i form etter hvert som årene og alderen kommer sigende på meg. Jeg hadde for lav fart inn som senior og hadde bare så vidt begynt å skyte da jeg fylte 50. På tross av dette fikk jeg med meg noen gode resultater og ble norgesmester en del ganger som senior. Særlig i Steel Challenge ble det mange suksesser og jeg ble også Europamester Senior i Holland i 2017. Jeg skjøt den amerikanske stålmatchen ProAm et par ganger og fikk gode resultater der også.

Jeg føler at tiden ikke strekker helt til og jeg har ikke involvert meg med særlig annet arbeide for fellesskapet enn å være hjelper og litt Stats på stevner. Det å være RO er en viktig oppgave og jeg har beundring og respekt for de som tar på seg denne oppgaven og jeg mener at vi som skyttere skal være svært takknemlige for at jobben gjøres. Det er så klart lov å være uenig i RO’s avgjørelse innimellom, men da er det som regel noe som kan løses eller så får en bare bite det i seg.

EHC 2023 i Hellas

Det har blitt mye reising og stevner de siste 10 åra. Roy Thorud, Tore Haugli, Espen Fiskebeck og Thomas Engen Lund er vel de jeg har reist mest med. I tillegg kommer jo alle de fantastiske menneskene vi møter når vi er på tur. Tone og Tony, Lars og Inger, Glen og Tanya, and the list goes on. NOP er blitt en stor IPSC-klubb med mange aktive skyttere og også flere landslagskapteiner. IPSC-miljøet i Norge er ikke større enn at de fleste kjenner hverandre. Det er stort sett god tone mellom de fleste, men jeg ser at det er en tendens til at det oppstår store uenigheter om hvem som skal styre det hele. For meg ville det vært mer interessant om man diskuterte hvordan man skulle få de store prestasjonene tilbake i sporten fra norske utøvere. Fra å ha vært en av de tre ledende nasjonene i IPSC (de to andre var USA og Rhodesia), så er vi nå en lilleputtnasjon som får en medalje hvert jubelår.

Villa Alfahunters. Dette er navnet vi bruker på den villaen vi leier i forbindelse med Level 4 og 5 mesterskap. Akkurat denne utgaven var i Frankrike i 2017.

Selv er jeg kaptein for seniorene og synes det er moro. Senior kan ikke være et område som skal satses på, men det kan høstes en del gode plasseringer ute på mesterskap dersom man klarer å få med seg de beste seniorene på lag. Under EM i Hellas i år så kom Production Senior laget på en fin fjerde plass med Christian Følvik, Pål-Erik Ruud, Geir Kvæl og meg som deltagere. Det var ikke langt opp til pallen og med tanke på at jeg var den eneste som hadde skutt EM før så må vi si det er en lovende start og jeg håper at dette er et lag som kan jobbe videre. For meg så er det nå statusen som Super Senior som gjelder. Det er vel ikke så mange stevnene med premiering til så gamle mennesker, men jeg har fulgt litt med og ser at det de siste par åra kun har vært en SS-skytter som har slått meg. Så får vi se da, hvor mange som er unge SS som meg og rykker opp (eller ned) nå i år. Jeg har i hvert fall ingen planer om å trappe ned, og har festet setebeltet og venter på ny kommando når som helst.

Det som står klarest for meg er hvordan mengden trening henger sammen med resultater over tid. Det må trenes mye og det må trenes riktig dersom man skal komme noen vei. Nivået er høyt selv i Norge hvor vi henger etter verdenseliten og de som ikke trener faller fort fra. Jeg trener momenter og driller og setter sjelden opp hele stager for å trene. Utstyr mener jeg er mindre viktig. Du må ha en pistol du liker og tror på og som fungerer 100%. Dersom du må velge mellom å kjøpe finere utstyr og ammo så kjøp ammo og tren mer.

På match så må du søke å skyte sammen med folk du trives sammen med. Ikke tenk på noe mens du gjennomfører stagen, det skal gå av seg selv etter dine forberedelser og walkthrough. Hit Factor regning må du også sette deg inn i slik at du er i stand til å forstå om din gjennomføring var bra eller ikke sammenlignet med andre.

Med Vitaly som er IPSC’s øverste leder og boken om IPSC

Oppsummert så har jeg større glede av å skyte IPSC nå enn noen gang før. Særlig det å reise på match og dyrke sporten når vi er av gårde på store matcher som Baltic Storm, Extreme Euro og Level 4 og 5 stevner rundt omkring. På disse store matchene som går over flere dager føler man seg 100% som skytter og idrettsutøver og det er om å gjøre å holde fokus og trøkket oppe over tid. Siden jeg også har gitt ut en bok om IPSC’s historie, så benytter jeg anledningen til å reklamere for den også her! 420 sider med den norske delen av historien, men også alle de vesentligste endringene i sporten som har påvirket oss. Send meg en mail på folkem@online.no dersom du vil kjøpe en slik bok.

Stafettpinnen skal videre og hva er da mer naturlig enn at jeg som har skutt pistol i nesten 50 år gir den videre til en som er 12 år nå og som har drevet med skyting siden han var 10. Henrik Thorud!

%d