Morten Wessel Nybrott og undertegnede var nylig å jobbet US IPSC Nationals i «IPSCs Mekka» – Rio Salado Sportsmansclub i Mesa, Arizona (Phoenix). Dette var en ren privat tur, men vi begge mener det var gode læringspunkter å ta med seg hjem til ettertanke, og/eller etterfølgelse. Dette var ikke først match for hverken Morten eller meg i USA, vi har begge vært over flere gang de siste årene sammen med andre norske ROer, men dette var en av de større IPSC matchene de siste årene i USA med over 480 deltakere.
Vi hadde også en liten kontingent av «vikinger på tokt» som fikk med seg noen gullmedaljer med lilla bånd hjem, som alltid er hyggelig både for oss når vi er der og Norge.
«I appreciate you!»
En av de mest påtrengende forskjellene mellom Norge og USA er hvordan man blir takket for innsatsen. Amerikaner er jo som kjent noe «overhøflige», men det gjør ikke noe at skytterne uttrykker takknemlighet for at du er villig å stå der 12 timer dagen i 25-35 grader og solsteik i dagevis. Dette er ennå mer fremtredende når det er toppskyttere.
Det er spesielt tre ting som kanskje vi nordmenn bør sikre at vi bygger kultur for:
Når det leses opp hvem som jobber under briefen så “jubler” hele squadden. Det kan oppleves noe påtatt, men det er hyggelig for de som jobber.
Hele squaden venter til alle er ferdig skutt på stagen. Dette har også sammenheng med at skytterne selv resetter stagene. Dette fremstår som en form for lojalitet over for resten av squaden. Også her er det kultur for at det er toppskytterne som “leder an”. Mer om det lenger ned.
Sist men ikke minst takker alle skytterne RO/Crew for jobben de legger ned ved at håndhilser eller «fistbumper» når squaden er ferdig. Ofte med den litt overdådige «I appreciate you!». I Norden vil nok en eller annen form for «Setter pris på at du jobber!» være mer anvendelig, men det er hyggelig å bli takket av. Det fremstår også som de amerikanske skytterne er innforstått med at «uten frivillige – ingen match», og at de tar konsekvensen av det.
Kan også legge til at det ofte er mye humor og humør rundt briefing og roll call, som gjør det trivelig og gøy å jobbe. Selve briefen er «all business», men det er mange skøyere der ute og det gjør ikke noe at man ler litt heller.
Oppfordningen vår er klar! Vi må jobbe med at Nordmenn alltid klapper for crew under briefing, samt blir igjen og takker når squaden er ferdig.
«Is this scored? Can I paste this?»
En markant forskjell mellom Norge og USA er at det er squaden som resetter stagene, også på store mesterskap. Dette har flere implikasjoner, som det kan være verdt å diskutere blant DSSNs medlemmer.
For store matcher med mange deltakere så vil mer kompliserte stager trolig være vesentlig raskere å resette med et crew som jobber hele matchen og får innarbeidet rutine. Kombinasjonen av små squader, som 8 mannssquadene på EM vil da kunne fungere fint om matchen har nok mannskap. Man kan få gjennom mange på kort tid, og det blir mindre “venting” for deltakerene.
På mindre matcher med få deltakere vil implikasjonen (kanskje) være det motsatte. Altså at 16 mannsquader som hjelper til å resette stagene kan være en fin måte å hjelp både deltakerene med “ventingen” og arrangøren å slippe unna med store mannskapskostnader.
En artig detalj er at man i USPSA kaller å «patche» skiver, for å «paste» skiver. Det var en artig, men ubetydelig detalj.
Uansett løsning er det verdt å merke seg at det åpenbart ikke er til hinder for toppskytterne å yte, selv om de må «paste» litt. Høflige er det også, selv når ting ikke går deres vei.
Premiebord til funksjonærene
Matchen hadde et ekstremt generøst premiebord, som var ekstra sort fordi det var kommunisert til sponsorene at premiene gikk til funksjonærene på matchen. Det lå igjen sikkert 20 pistoler når alle hadde fått velge premier (noe av grunnen var vel at det var flere som ikke kunne få disse hjem).
Morten ble trukket som #2 og kom dermed meget godt ut av trekningen. Selv som nummer #80-90 et sted så ble jeg relativt generøst “premiert”.
Reisehilsen fra Einar