Jeg heter Espen Fiskebeck, er 45 år og har jobbet i Forsvaret i 25 år, med en variert bakgrunn og tjeneste. Min interesse for pistolskyting begynte da jeg ble deployert til Kabul i 2005. Min karriere som konkurranseskytter startet med NROF, hvor jeg deltok aktivt som både skytter og instruktør i Oslo-gruppen. I 2008 begynte jeg som våpeninstruktør ved Krigsskolen og tok også opp studier på Norges Idrettshøgskole for å utdype min skytekompetanse. Studiet dekket alt fra skytesportens historie, organisasjon og betydning til våpenlovgivning og treningsteknikker.
I 2011 deltok jeg på godkjenningskurset hos NOP. Kurset strakte seg over to dager, hvor vi begynte på en fredagskveld ved å lese høyt fra reglementet mens vi satt samlet rundt instruktøren i en avslappet atmosfære. Sammen jobbet vi i fellesskap med oppgaver for å sikre innsikt og mestring av læringen. Lørdagen ble viet til en grundig gjennomgang av de mest aktuelle teknikkene.
Etter at godkjenningsmatchen var vel gjennomført og kurset bestått, ble min deltakelse i konkurranser praktisk talt satt på vent på grunn av min jobb i nord. Jeg opprettholdt jevn trening og deltok i enkelte Level 1-matcher i nord. Denne perioden markerte begynnelsen på et skytemiljø i Kirkenes. Flere ganger har jeg hatt gleden av å lede godkjenningskurs i Kirkenes. Det er en opplevelse jeg setter stor pris på, og det er alltid givende å kunne gjennomføre slike kurs der.
Etter at jeg igjen bosatte meg på Østlandet i 2012, gjenopptok jeg min deltakelse i større IPSC-matcher. Min første erfaring med rifleskyting fant sted under OFS-matchen på Sessvollmoen i 2013, og dette ble startskuddet for min lidenskap for IPSC. Samme år deltok jeg i NM i rifle, som ble arrangert på Hengsvann skytefelt ved Kongsberg.
I 2014 ble jeg utfordret av HP til å være Match Director (MD) på min første match, Angry Moose Light, en Level 2-match med 7 stager på HPS-banen. Etter konkurransen ble jeg overveldet av den fantastiske stemningen og tilfredse skyttere som deltok. Denne opplevelsen var inspirerende og ga meg et ekstra dytt til å arrangere flere matcher. I tillegg bestemte jeg meg for å ta Range Officer (RO)-kurs dette året for å styrke min rolle som skytter og matcharrangør. Å utdype min forståelse av RO-funksjonen og hvordan man best mulig kan bidra til en jevn og velfungerende match var viktig for meg.
På høsten i 2014 stod jeg overfor min første deltakelse i et World Shoot, Level 5, i solfylte Florida, USA. Det var en opplevelse som overgikk alt jeg hadde erfart i min IPSC-karriere hittil. Å være tilstede i USA og delta i en slik konkurranse var i seg selv en spennende opplevelse. Alt i USA var bokstavelig talt større og mer imponerende enn det jeg tidligere hadde opplevd på våre egne Level 3-stevner. Hele opplevelsen startet med en storslått åpningsseremoni som inkluderte en flaggparade gjennom en sjarmerende by, etterfulgt av et spektakulært vannshow. World Shoot-matcher har alltid vært kjent for sitt omfang, og denne gangen var intet unntak. Matchen besto av 30 stager som skulle skytes over fem dager, med seks stager hver eneste dag. Selv om min individuelle prestasjon den gangen kanskje ikke ga grunn til mye skryt, med en del “Mikes” og en 272. plass med 57% av Eric Grauffel, opplevde jeg likevel konkurransen som utrolig lærerik og inspirerende. Bård utmerket seg som vår beste skyttere og tok en imponerende 23. plass med 83%. Dette World Shoot-oppholdet ga meg verdifulle erfaringer og minner som jeg vil bære med meg i min IPSC-reise.
I perioden fra 2015 og frem til jeg byttet divisjon til Classic i 2018, var jeg aktiv production skytter i en rekke både store og mindre IPSC-matcher. Jeg deltok som matchdirektør (MD) eller tilsvarende rolle på mange av disse matchene. Det var en berikende opplevelse å organisere disse matchene, og jeg ble møtt med entusiastiske tilbakemeldinger samtidig som jeg bidro til å fremme en hyggelig atmosfære.
I 2015 opplevde jeg et spesielt høydepunkt da jeg deltok i Baltic Storm for første gang. Jeg hadde hørt om matchen under VM i 2014 og tenkte at å skyte 40 forskjellige stager på en helg måtte være en opplevelse verdt å prøve. Jeg og mine venner Folke og TK bestemte oss for å ta utfordringen. Folke reiste som forparti til Tallinn, mens TK og jeg la ut tidlig lørdag morgen for å rekke matchen. Vi kom akkurat frem i tide, men reiseruten vår anbefales ikke, da vi hadde en veldig travel helg. Likevel var opplevelsen av å skyte 40 stager på drøye 36 timer så spennende at vi gjentok den flere ganger. Dette har resultert i totalt 240 stager fordelt på 6 utgaver av Baltic Storm. Den siste gang klarte jeg å skyte alle 40 stager på én enkelt dag, tilbringe 12 timer på banen. Det var en utrolig utfordring og en minneverdig opplevelse som har bidratt til min vekst som IPSC-skytter.
En annen hendelse jeg vil fremheve fra 2016 er EM i Ungarn, som jeg kaller “gjørmematchen.” Det var en opplevelse helt utenom det vanlige, og kontrasten til det jeg opplevde i USA i 2014 kunne ikke ha vært større. I 2017 var det VM i Frankrike, som var en utrolig god match med veldig gode utfordrende stager og ikke minst et anlegg som var imponerende.
I 2018 byttet jeg over til Classic-divisjonen, og det føltes som et naturlig valg for meg. Jeg trivdes umiddelbart i denne divisjonen. Dette året vant jeg min første presidentmedalje under SNO-mesterskapet. Det var en utrolig gledelig prestasjon for meg, og jeg følte at all treningen og innsatsen endelig ga resultater.
I tillegg til min satsing på banen, begynte jeg også å lage tørrtreningstreningfilmer og laste dem opp på min YouTube kanal. Dette gjorde jeg for å systematisere og forbedre min trening, spesielt tørrtreningen. Jeg ønsket å dele mine erfaringer og kunnskap med andre som deler min lidenskap for IPSC-skyting, og det ble en nyttig ressurs for både meg selv og andre skyttere. Det å lage og dele disse videoene ble en viktig del av min utvikling som en IPSC-utøver.
I 2019 fikk jeg den æren av å representere Norge som landslagsskytter for første gang i European Handgun Championship (EM). Dette var en spennende og viktig milepæl i min IPSC-karriere. Jeg hadde jobbet hardt for å komme dit, og det å være en del av landslaget var en drøm som gikk i oppfyllelse. Konkurransen var knalltøff, med noen av de beste skytterne fra hele Europa.
Selv om resultatet mitt, en 34. plass, ikke var blant de aller beste, var det likevel en svært motiverende opplevelse. Jeg visste at jeg hadde mye å lære og forbedre, og dette drev meg til å trene enda hardere og forfølge høyere mål i sporten. I tillegg til min individuelle innsats, var jeg også æret med rollen som lagkaptein for Classic-laget. Sammen med mine medlagkamerater Espen B, Frode og Håkon, jobbet vi som et team for å representere Norge på best mulig måte.
I 2020 fikk jeg muligheten til å ta over ansvaret for landslaget som leder av pistol kapteinsrådet, en rolle som også har den formelle tittelen landslagssjef. Dette vært utrolig positivt og givende. Å lede kapteinsgruppen har vært en spennende utfordring, og jeg har jobbet hardt for å få hele rådet til å fungere som et sammensveiset team. En av mine hovedoppgaver som landslagssjef har vært å innføre retningslinjer og prosesser som sikrer objektivitet og kvalitet i alle deler av lagets forberedelser og deltakelse i konkurranser.
En annen viktig hendelse i 2020 var at Stig ble en del av mitt skyteliv. Stig viste seg å være en skytter som var svært lærevillig og dedikert til sporten. Han var lojal og ivrig etter å forbedre seg, og dette gjorde ham til en ideell samarbeidspartner. Sammen har vi jobbet hardt med å utvikle og tilpasse treningsopplegget. Samarbeidet med Stig har vært en fryd, og vi har kunnet støtte og motivere hverandre i vår felles reise som IPSC-skyttere. Det å ha ansvaret for landslaget og samarbeide med dedikerte skyttere som Stig har vært en utrolig berikende opplevelse. Jeg ser frem til å fortsette dette samarbeidet og utviklingen av det norske landslaget i fremtiden. Sammen streber vi etter å representere Norge på internasjonale mesterskap.
Året 2021 markerte en viktig sportslig milepæl da jeg vant Norgesmesterskapet. Tittelen som Norgesmester var en enorm glede, selv om selve prestasjonen hadde sine utfordringer, spesielt når man ser bak resultatet. Etter den første dagen av mesterskapet lå jeg omtrent 60 poeng bak Christopher. Det var en tøff start, og jeg visste at jeg måtte gjøre noe spesielt for å komme tilbake. Derfor tilbrakte jeg lørdagskvelden på å nullstille meg mentalt og forberede meg på søndagens skyting.
Søndagen startet sterkt, og jeg klarte å hente inn poeng etter poeng. Jeg hadde en imponerende opphenting, og til slutt var jeg drøye 15 poeng foran Morten, som lå på andre plass. Det var en følelse av glede og tilfredshet å kunne heve trofeet som Norgesmester, og det var et bevis på hvor mye hardt arbeid og dedikasjon som lå bak denne seieren. Dette mesterskapet var en påminnelse om at med riktig innstilling og vilje til å jobbe hardt, kan man oppnå store resultater i IPSC-sporten.
Året 2022 var et år med store kontraster i forhold til året før. Det var et år som preget meg både positivt og negativt, med to betydningsfulle hendelser som satte sitt preg på livet mitt. For det første opplevde jeg avslutningen av et 15 år langt samboerskap. Dette var en stor omveltning og en følelsesmessig utfordring som påvirket mange aspekter av livet mitt. Å tilpasse seg en ny livssituasjon etter så mange år sammen med en partner er ikke en enkel oppgave, og det krevde tid og innsats å finne min egen vei igjen. Samtidig som dette var en personlig utfordring, ble jeg også rammet av en stor sorg. Min kjære hund, Ninja, la ut på sin siste reise. Å miste en lojal følgesvenn som har vært en del av livet i så mange år, er hjerteskjærende. Ninja hadde vært en trofast venn og treningspartner, og hennes bortgang etterlot et stort tomrom i livet mitt.
Disse to store livshendelsene påvirket naturligvis også min deltakelse på matcher og treningsrutiner. Treningsgleden svingte opp og ned, og det var perioder der motivasjonen var lav. Likevel klarte jeg å holde fast ved sporten og fortsette å utfordre meg selv, selv om det noen ganger var en mental kamp.
En av de store prosjektene i 2022 var utformingen av et nytt instruktørkurs. Dette var et betydelig arbeid som krevde flere hundre timers innsats. Instruktørutdanning er viktig for å sikre at skyttere får riktig opplæring og veiledning, og det er avgjørende for sportens fremtid. Under EM i Hellas hadde jeg også muligheten til å bli kjent med IPSCs MiSia-program. Dette programmet virket interessant basert på møter og samtaler vi hadde under mesterskapet. Det er et potensial for samarbeid og kunnskapsdeling som kan være til stor fordel for DSSN.
Det å selv være instruktør på godkjenningskurs er for meg en utrolig givende og motiverende opplevelse, og jeg ser på det som en viktig oppgave. Denne rollen gir meg muligheten til å dele min kunnskap og erfaring med andre, og samtidig bidra til rekrutteringen og veksten av sporten vi brenner for. Som instruktør på disse kursene er jeg med på å forme fremtiden til skytesporten ved å introdusere nye deltakere for sportens grunnleggende prinsipper og sikkerhetsaspekter. Dette er en måte å sørge for at alle som ønsker å delta i skytesporten får en solid og trygg start.
2023 har jeg opplevd en sesong som på mange måter ligner på året før, 2022. Likevel har det vært positive skritt i riktig retning, selv om det fortsatt gjenstår flere utfordringer og trinn som må forseres før vi når målet. Blant høydepunktene fra årets sesong, må Nordisk i København nevnes. Dette var en spennende match, men dessverre mistet jeg tittelen til Martin med en margin på 19 poeng. Konkurransen var tøff, men slike utfordringer er nettopp det som driver meg til å bli bedre.
EM i Hellas har uten tvil vært årets store høydepunkt. Dette mesterskapet representerte også en test for landslaget og kapteinsrådet, da vi skulle se om de administrative retningslinjene vi hadde utarbeidet sammen fungerte som planlagt. Utvelgelsen av deltakere til mesterskapet ble gjort i tråd med disse retningslinjene, og for det meste fungerte prosessen som den skulle. Det var et viktig skritt i riktig retning for sporten vår, selv om det selvsagt alltid er rom for forbedring og læring. Selv endte jeg på en 29. plass i EM, og laget vårt kom på 7. plass. Gitt de forutsetningene og utfordringene vi stod overfor, er jeg relativt fornøyd med disse resultatene. Det er et klart tegn på fremgang, og det gir motivasjon til å fortsette treningen og satsingen fremover.
Selv om 2023 har hatt sine utfordringer, har det også vært en sesong med mestring, læring og nye erfaringer. Jeg ser frem til å ta med meg disse erfaringene videre og jobbe sammen med resten av kapteinsrådet for å forbedre sporten og utvikle den sportslige satsningen.
Selv om jeg hadde bestemt meg for å holde det kort da jeg skulle skrive dette nyhetsbrevet, viste det seg at historien min hadde flere kapitler enn forventet.
Jeg ønsker å avslutte med en takk.
Jeg vil gjerne gi stafettpinnen videre til Folke Myrvang